For en dag..

Vi tar selvkritikk og beklager virkelig at bloggen ikke har blitt oppdatert på veldig lenge. Det er bare litt vanskelig å få gjort det, vi vet ikke helt hvorfor. Håper ikke vi har mistet for mange lesere av den grunn, og skal gjøre vårt beste for å oppdatere mer jevnlig.

Men nå skal dere få et innblikk i noen spennende, kaotiske og slitsomme timer av vårt liv. For å ta litt backgroundinfo først så våkna vi onsdagsmorgen til innesnødde dører i første etasje på skagerrak. Snø som rakk oss opp til knærna skilte oss fra frokosten, men det var ikke annet enn å hive seg i det og håpe at det gikk bra. For frokost må man ha. I løpet av dagen ble været bare verre og verre. På vei hjem fra Maria måtte vi vasse i snø som rakk oss til rompa, kaldt og vått. Ryktene sa at veien var steng, at brøyebilen ikke kom seg fram og at folk kom til å fryse inne i bilene sine ved Lillesand. Lite visste vi om sannheten, som kanskje til og med var verre en ryktene.



Så kommer torsdagsmorgen, som denne posten skal handle om. Vi sto opp og la merke til at været ikke hadde forbedret seg i det hele tatt, det var ikke annet å gjøre enn å ta sats og løpe til frokosten. Praten gikk rundt hvem av lærerne som ikke kom til å være på skolen i dag, og om at Dahlske hadde fått fri. Trygt på plass i første time innså vi litt mer av alvoret. E18 var stengt, bussene gikk ikke, Liv satt fast hjemme og Kransvik måtte gå for å finne ut hvordan skolen skulle forholde seg. På morgensamlingen fikk vi beskjed om at bare var å pakke kofferten og komme seg avgårde, for skolen ble stengt fra torsdag kl.15.30. Så de av oss som kunne burde komme seg hjem.


Tilbake på rommet fant vi begge ut at det nok var best å komme seg til Oslo så fort som mulig, hvis det gikk busser. Men det var det umulig å finne ut av og ventetiden på taxi til Harebakken var på 8 timer. Vi pakka i en fei og skaffa oss et reisefølge på fire, oss to, Maria og Kristian. Etter mye om og men fant vi ut at bussene gikk fra Harebakken, så dit måtte vi så fort som mulig. Dagens store helt ble Kai Morten (beklager mangel på bilde) som kjørte oss helt frem til bussen, uten han hadde vi nok sittet innesnødd på Borgen den dag i dag. Venterommet på Harebakken hadde ikke dopapir så det var jubel og glede når bussen endelig gikk rundt halv 4. Etter noen timers venting. Bussturen ble brukt til å sove, prate og roe seg ned etter en hektisk og uventet dag.

Nå er Elise på fjellet med Bente, hvor hun koser seg glukk i hjel med snø i passelige menger. Ingvild er på Værøy, uten snø og nyter det veldig.

Godt nytt år!

Som den mest ansvarlige av oss to, den ene som ikke er ute å fester bort den første natten i det nye året, tar jeg på meg ansvaret å ønske alle dere godt nytt år fra oss. Vi likte 2006 veldig godt, og satser på at vi liker 2007 enda bedre.
Og det er mye på grunn av alle dere gode venner som titter innom her, dere er fantastiske!

Endelig!

Jeg gikk tur i dag. Klokka var rundt halv seks, så det var ganske mørkt. På himmelen tittet stjerne etter stjerne forsiktig og vakert frem. På trærne lå masse rim, så det nesten så ut som snøkrystaller. Når jeg pustet kom frostrøyk, og låra mine ble kaldere og kaldere jo lenger jeg gikk. Selv om jeg hadde lue, skjerf og votter hutret jeg litt etterhvert. Jeg merket at jeg ble kald i kinnene og under meg var bakken glatt.

Det var vakkert. Det var deilig. Det var friskt.

Vinteren har entret Fredrikstad. Endelig!

Har været endret seg hos deg, Ingvild? Noen andre som har fått besøk av kong Vinter?

..tanker fra øya...

Ja, da var romjulen godt i gang og maten synker inn. Gang etter gang. Værøy-Ingvild er på plass, og blir gradvis integrert i samfunnet i havet. Om det er bra eller dumt kan man jo diskutere, men jeg tror det kan være litt positivt. Det å være et forbilde er en stor jobb, å ha andre som du vet vil legge merke til deg og gjerne gjøre som deg også er utfordrende. Du vet hva du selv vil, og man har fått smaken på friheten etter noen år borte og nå står problemstillingene på rekke og rad. Men man har andre å tenke på, til en forandring. Følelsene tar litt overhånd, du har så lyst, men kan ikke. Du har jo egentlig bare gode intensjoner. Værøy bringer fram gammle, og nye, tanker i hodet mitt og jeg vet ikke alltid hva som er best.
Så vi kan vel trygt si at det blir noen dype samtaler i senga utover i januar, slike er ikke å forakte.

Ellers kan jeg jo si at vi har fått hvit jul her ute nå, endelig. For en fryd å gå ute i snøen (sier jeg som egentlig hater snø), og kjenne kulden. Så lenge det ikke er vind og snøen daler fint ned i vertfall. Snart er det ett nytt år også, så fort tiden går. Regner med at alle har store planer for selve nyttårsaften?

Uansett, gleder meg til å se dere alle igjen om en ukes tid.

Smask fra Ingvild

Jul i øst

På oppfordring fra min kjøre Ingvild skriver jeg noen ord om jul på østlandet. En jul som også her har fått et annet utfall enn tidligere. Er jeg egentlig hjemme?

Snø er ikke noe vanlig fenomen i Fredrikstad. Iallefall ikke i store mengder. Men, det pleier da iallefall å være kaldt på julaften, og i Enebakk, hvor vi som regel er, pleier det nesten alltid å være et lite hvitt dryss over marka.

I år er det grå himmel og relativt mildt. Egentlig helt stille ute..tror jeg. Jeg har ikke vært ute i dag. Når jeg ser hvordan Ingvild sin jul arter seg ser det ikke ut til at vi har hatt noen særlig forskjell på juleværet i år. Bortsett fra vinden da, men det er jo nærmest en selvfølge.

Jeg skal ærlig innrømme at julestemninga ikke er fullstendig til stede,men det har den egentlig ikke vært på flere år. Hvorfor? Barnet i meg forsvinner sakte men sikkert, til min store sorg. Hvorfor greier jeg ikke å glede meg over alle gavene på samme måte som før? Det er trist men sant..jeg blir voksen. Allikevel vil jeg desperat prøve å finne barnet i meg selv igjen, slik at jeg kan få julestemning uavhengig av snø og kulde, men bare fordi. Fordi det er jul.

"O jul med din glede og barnslige lyst, vi ønsker deg alle velkommen"

Bedre seint enn aldri!!

God jul til alle i stuggu!!!

God Jul!

Jeg vil på vegne av oss begge to ønske alle våre lesere en fantastisk fortreffelig velsignet god jul! Håper alle dere kjente og kjære nyter julefreden og spiser dere gode og mette på mammas mat. Men som en liten oppfordring på Elise-vis; en jul uten Jesus har ingen verdi!

Julen i nord er lik alle andre juler, akkurat slik den skal være. Det eneste er at den hvite julen er byttet ut med en grå og vindfull jul, noe jeg ikke kan si jeg liker, men bare må akspetere. På tross av dette har vi alt vi trenger inne i huset; familie, mat, tv, bøker og godteri. Gårsdagen bringte med seg nye ting å leke med.

Hvordan julen er på Østlandet vet jeg lite om, så jeg kunne tenkt meg at Elise skrev noen ord om dette når hun oppdager min oppdatering. ;) Er jo tross alt litt uvant at vi lever så ulike liv som vi gjør i disse tider.

Og til dere andre, fortell oss om deres jul på kommentarene! :)

Igjen, GOD JUL fra oss inside157

Ingvild og Karen Elise om 20 år

Man kommer til et punkt i livet der man skjønner at det er på tide å bli voksen. Bli inspirert til å ta ansvar, tenke konsekvenser istedenfor muligheter og bruke hjelm når man sykler. Forhåpentligvis er dette noe som også vil treffe de to inside 157, for her er det virkelig noen som kan trenge en liten revolusjon fra det glade ungdomsliv til det mer seriøse voksenstadiet. Jeg snakker selvfølgelig om Ingvild og Karen Elise, som har mye å lære! Til tross for dette skal jeg prøve å sette en stor kontrast og se for meg begge to om 20 år, da de er i en alder av 38.

Ingvild har enda ikke klart å rive seg løs fra hennes kjære hjemplass Værøy, og har bosatt seg der fast sammen med mannen sin, Skybert. Hun har steget i gradene i KrFu og innehar nå den respektable stillingen "Assistent-sekretær for Kong Ingolf i Værøy og omegn". Hun har fått en idømt en dom på å holde seg minst 50 meter unna Kong Ingolf, etter en serie uheldige situasjoner bestående av "tilfeldige" møter på guttedoen på Værøy fiskelag.
Ingvild har meldt seg inn i Kvinneruppa Ottar, og trives der med venninner med felles meninger om mannens stilling i samfunnet. Her har hun også ansvaret for allsangen på møtet og fungerer som forsanger, til alles store glede og underholdning. Ingvild har endelig oppdaget sitt musikalske talent.
Frøken Arntsen har prøvd å opprettholde kontakten med Lonely Riders, noe hun som eneste medlem tok meget seriøst. Hun har arrangert en ekstrakonsert, og får der lov til å stå igjen alene på scenen og vise rompa med en bokstav, noe som er det gøyeste hun vet!
Årets største begivenhet for Ingvild er Krfus julebord. Det er vanskelig å finne noe å ha på seg. Da er det godt at man har Drottningborg 04/05-genseren og kjøkkenbuksa å ty til, det passer til alt!

Karen Elise er gift, har flere barn og lever lykkelig på sørlandet sammen med en mann fra arbeiderklassen som kan gjøre praktiske ting som å slå spiker i planker og skifte dekk, sånn som bare arbeiderklassefolk kan. Hun venter likevel fortsatt på sitt første kyss. Håkon trakk seg fordi han var redd for å sette seg fast i reguleringen (som enda ikke er tatt av).
Karen Elise har fortsatt mange svært intelligente kommentarer, og får mye positiv respons for det. Hun blir aldri mobbet lengre, og selvtilliten er på topp! Hun tar mange bilder for tvilsomme blader med mye hud, og spesialnummeret hennes er å vise skulderen.
Elise har endelig klart å rive seg vekk fra Fredrikstad og det synkende skipet Fredrikstad fotballklubb. Medlemskapet i Plankehaugen er annulert og all kontakt med gamle Fredrikstad-venner er kuttet.
Karen Elise savner romkameraten Ingvild, fordi det er vanskelig å være dyp i senga sammen med ektemannen. Hun savner også borgen, og det å kikke på alle førsteklassejentene.


Dette burde vært mye lengre, og mye mer positivt(!!), men jeg kjenner harde blikk i nakken fra Ingvild som savner PCen sin. Karen Elise gjesper tilfeldgigvis hver gang jeg kikker bort på henne, jeg tar det og som et hint.

Med vennlig hilsen favorittmannen deres;
Håkon!

Samboere på hver sin kant av Esso Rugtvedt

Ja, da var Elise og Ingvild ikke sammen. Det er noen helger inni mellom det skjer, ikke mange. Det skal bli en tristfryd for Ingvild å sove uten smatting, skjæring i tenner og mumling i søvnet. Og Elise kan legge seg tidlig uten å ha dårlig samvittighet. Og vi kan begge våkne opp uten å være redde for hverandre. For vi har nemlig funnet ut at vi begge to går stille i dørene på morran, fordi vi er redde for at den andre er sur. Ikke det at det er rart egentlig, for ingen ser så morra gretne ut som oss. Ikke et ord blir delt inside 157 mellom kl.07.00 og 08.00. Kanskje kommer det noen grynt her og der. Heldivis har vi fått en fin rutine: Elise står opp først, Ingvild står opp når Elise har gått ut, så går Ingvild ut og Elise kommer inn, etter det følger det et kvarter der vi begge er litt usikre på hvordan dagen skal gripes an. Hvordan dette kvartert blir har avgjørende påvirkning på resten av dagen, i alle fall vårt forhold den dagen. Rundt lunsj løsner det og vi sier kanskje hei til hverandre. Hvis vi er veldig trøtte kommer den litt mindre bra humoren fram, da er det bare å vike unna. Men så lenge vi har det gøy, så....

Vi får nok verdifull erfaring dette året. Vi lærer hvordan det er å leve sammen med noen, veldig tett, veldig lenge. Det er klart man kan bli litt lei, litt irritert og litt furten, men man vil ikke gi opp. For det er utrolig gøy å bo på rom sammen!
Og etter en helg fra hverandre blir det en lang søndagskveld med utveksling av opplevelser og tanker vi har gjort oss. Er jo tross alt 3 netter uten samtale i senga!

Bildet viser oss i velkjente stillinger i sofan på rommet vårt.