For en dag..

Vi tar selvkritikk og beklager virkelig at bloggen ikke har blitt oppdatert på veldig lenge. Det er bare litt vanskelig å få gjort det, vi vet ikke helt hvorfor. Håper ikke vi har mistet for mange lesere av den grunn, og skal gjøre vårt beste for å oppdatere mer jevnlig.

Men nå skal dere få et innblikk i noen spennende, kaotiske og slitsomme timer av vårt liv. For å ta litt backgroundinfo først så våkna vi onsdagsmorgen til innesnødde dører i første etasje på skagerrak. Snø som rakk oss opp til knærna skilte oss fra frokosten, men det var ikke annet enn å hive seg i det og håpe at det gikk bra. For frokost må man ha. I løpet av dagen ble været bare verre og verre. På vei hjem fra Maria måtte vi vasse i snø som rakk oss til rompa, kaldt og vått. Ryktene sa at veien var steng, at brøyebilen ikke kom seg fram og at folk kom til å fryse inne i bilene sine ved Lillesand. Lite visste vi om sannheten, som kanskje til og med var verre en ryktene.



Så kommer torsdagsmorgen, som denne posten skal handle om. Vi sto opp og la merke til at været ikke hadde forbedret seg i det hele tatt, det var ikke annet å gjøre enn å ta sats og løpe til frokosten. Praten gikk rundt hvem av lærerne som ikke kom til å være på skolen i dag, og om at Dahlske hadde fått fri. Trygt på plass i første time innså vi litt mer av alvoret. E18 var stengt, bussene gikk ikke, Liv satt fast hjemme og Kransvik måtte gå for å finne ut hvordan skolen skulle forholde seg. På morgensamlingen fikk vi beskjed om at bare var å pakke kofferten og komme seg avgårde, for skolen ble stengt fra torsdag kl.15.30. Så de av oss som kunne burde komme seg hjem.


Tilbake på rommet fant vi begge ut at det nok var best å komme seg til Oslo så fort som mulig, hvis det gikk busser. Men det var det umulig å finne ut av og ventetiden på taxi til Harebakken var på 8 timer. Vi pakka i en fei og skaffa oss et reisefølge på fire, oss to, Maria og Kristian. Etter mye om og men fant vi ut at bussene gikk fra Harebakken, så dit måtte vi så fort som mulig. Dagens store helt ble Kai Morten (beklager mangel på bilde) som kjørte oss helt frem til bussen, uten han hadde vi nok sittet innesnødd på Borgen den dag i dag. Venterommet på Harebakken hadde ikke dopapir så det var jubel og glede når bussen endelig gikk rundt halv 4. Etter noen timers venting. Bussturen ble brukt til å sove, prate og roe seg ned etter en hektisk og uventet dag.

Nå er Elise på fjellet med Bente, hvor hun koser seg glukk i hjel med snø i passelige menger. Ingvild er på Værøy, uten snø og nyter det veldig.